Lasaretthøyden har gjennom tidene hatt mange funksjoner; festning, brannpost, lasarett for karantenehavn, standplass for saluttering, møtested for sesjon, og er i dag tilholdssted for HKH Kronprindsregent Frederiks Laug af 1788, Artillerikompagniet m.fl.
Vi takker laugs-sekretær Roald Jåsund for historisk informasjon om stedet – og deler den gjerne. Videre nedover kan du lese om Festningsverk, Karantenehavnen, Brannvakten, Brannposten på Odderøya, Vakthistorier, Brannkanonene i Baneheia, Saluttbatteriene i Kristiansand, Standplasser for saluttbatteriene, og HKH Kronprindsregent Frederiks Laug af 1788.
Festningsverk
Byens første befestning var et lite ”Defensions-Blokhus”, bygget på Tangen i 1657. Deretter ble Christiansholm Festning bygget i årene 1666 -1672. Fra 1667 og fremover ble det anlagt et batteri på Nederbjærget på Odderøya, den nåværende Lasaretthøyden, med noen kanoner beskyttet av en skanse av jord, stein og tømmerstokker. Batteriet skulle støtte Christiansholm Festning med flankerende ild, og kunne dessuten beskyte deler av Vestre havn.
Plantegning av Odderøe festning fra ca. år 1700. Festningen var i drift fra 1697 - 1797. Den ovale bygningen er krutthuset som hadde spisst tak og ble kalt Tårnet. Over kruttkjelleren, inne i tårnet, var det et takbatteri med noen få kanoner. Den lille bygningen til venstre var et vakthus, Corps de Garde. Venstre del av tegningen peker mot byen, høyre del mot sør. Kart i Riksantikvarens arkiv.
Etter hvert ble det bygd en solid steinmur rundt høyden. I et ovalt steintårn ble det bygget inn et krutt-kammer, gjort ferdig i 1697. For øvrig var det kun en brønn og et vakthus med 2 brannkanoner innenfor området, så festningen manglet rom for besetning, proviant og nødvendig materiell. Noe ble senere bygget i tilknytning til anlegget, som på det meste hadde 15 kanoner.
Nyrestaurerte festningsmurer. Både mot vest og øst er tidligere nettinggjerder byttet med sammenhengende steinmur.
Dessverre var det for lett å angripe og ta fra landsiden, og det mistet etter hvert sin betydning som festningsanlegg. På slutten av 1700-tallet ble det derfor nedlagt, for i mellomtiden var det anlagt flere andre kanonbatterier omkring byen og havna i tillegg til Christiansholm, både på Odderøya, Dybingen, Lagmannsholmen og andre steder. I 1797 ble det bestemt at stedet skulle overføres fra Festningsverket til Karantenevesenet.
Odderøya festning i vakkert flomlys.
Selve festningsmurene gjenstår fremdeles, idet de delvis danner grunnmur for lasarettbygningene, delvis begrensninger for lasarettomten. Likeledes gjenstår den sydøstre del av tårnet, hvorimot den inn mot festningsplassen vendende nordvestre del er fjernet og erstattet med plan mur, således at tårnets grunnflate nå er omtrent halvsirkelrund. Noe av muren til nordre kronverk finnes også fremdeles. Søndre er derimot helt forsvunnet.
Karantenehavn
I flere tiår hadde da ”Hullet” på Odderøya, det som nå kalles Bendiksbukta, stadig blitt brukt som karantenehavn av seilskuter fra mange forskjellige land. Derfor ble det den 5. juli 1799 ved Kgl. Rescript i København gjort vedtak om bygging av et ”Quarantaine-Lazaræth” for mannskap på skip med pest ombord, og dette skulle bygges på Odderøya. Man leide inn en del svenske bygningsarbeidere for å sette opp bygningene, mye fordi det var så stor motstand mot prosjektet i Kristiansand at få arbeidere der ville påta seg jobben. Nordre halvdel av Krutthuset ble da sneiet av for å få plass til lasarettene på tomten, og steinen ble brukt i Karantene-muren som ble bygd ned mot ”Hullet”. Denne muren ”opførtes af Kampesten, 4 Alen høi, og 1½ Alen tyk for neden, samt 1 Alen for oven”.
De to første lasarettene brant ned til grunnen før jul i 1801 etter en relativt heftig kranselagsfeiring med sprengfyring på ildstedene, men Kongen hadde jo gitt ordre om at bygningene skulle settes opp, så man fikk snart ryddet branntomten og begynt på nytt. Fra 1804 var pestsykehusene i drift, med plass til 120 pasienter i hver bygning. Det ble også satt opp en mindre tredje bygning, men den viste seg å være overflødig, så den ble solgt til Marinen i 1851, revet og oppført igjen på Kongens Verft ved elva.
Odderøya ble Nord-Europas største og mest anerkjente karantenestasjon. Dens offisielle navn var: "Det Kgl. Quarantaine-Lasaræth for Kongerigerne Danmark-Norge samt Hertugdømmerne Slesvig-Holsten”.
En stor del av fortets murer står der fremdeles, dels som grunnmurer for lasarettbygningene, og dels som støttemurer for selve tomten (den nåværende parkeringsplassen).
Karantenemurene som går fra Bendiksbukta opp til Lasaretthøyden, og er tidligere restaurert av Odderøyas Venner.
På 1800-tallet var pestsykdommer fremdeles vanlig. Det var særlig kolera, tyfus og gul feber som var mest fryktet. Når seilskutene kom inn fjorden, måtte de heise det gule pestflagget hvis de hadde en slik sykdom. Fra 1805 ble det faktisk innført dødsstraff for skippere som unnlot å melde fra om pest om bord. Det var strenge prosedyrer for hvordan slike skuter skulle taes imot. En lege ble pålagt å undersøke skute og mannskap, og de nødvendige papirer ble utstedt. Skuta ble fortøyd til en moring i havnen utenfor ”Hullet” (Bendiksbukta), og måtte sende inn en båt til en brygge ved Christiansholm Festning for å vise sine papirer. Etterpå ble den plassert i ”Hullet”. De syke ble brakt opp i lasarettene, der de minst syke måtte sørge for matlagingen på åpne gruer inne i bygningene. På ytterveggen av hver bygning var det bygd to latriner i hver etasje for pasientene, med ”fritt fall” ned til kummer på utsiden av muren. Disse kan fremdeles sees på vestveggen på Vestre Lasarett.
Skuter som ikke hadde påvist sykdom, men som trengte et karanteneopphold på stasjonen for å få et praktica, et sertifikat på at de var å anse som pestfrie, heiste karanteneflagg ved ankomst. Først når de hadde fått det nødvendige praktica etter et opphold på stasjonen, fikk de adgang til de store havnebyene rundt om i Nord-Europa. Karanteneoppholdet kunne vare fra noen få dager og opp til 40 dager (ordet karantene kommer av fransk quarante som betyr førti).
På karantenestasjonen var det strengt vakthold av bevæpnede soldater. Ingen sjøfolk fikk gå i land i byen, men måtte holde seg i Hullet eller innenfor karantenemuren. Mat og andre nødvendige varer ble rodd ut med båt. Fra Gravane førte en steintrapp opp til den rødmalte Nordre port, der leger, sykepassere og funksjonærer kunne slippe inn til lasarettene. Ved siden av Kruttkjelleren lå Sortie-porten (avskjedsporten), også kalt ”Den Sorte Port”, som de døde ble båret ut gjennom og ned til ”Ligbryggen” i Bendiksbukta, etter å ha blitt stelt i det lille ”Lighuset” i enden av Østre Lasarett. Derfra ble noen ført i båt over til ”Dødbryggen” på vestsiden av Festningen, hvor de ble lagt på en vogn og kjørt gjennom gatene til Hospitalskirkegården (nedlagt i 1825) øverst i byen. De som påviselig døde av pestsykdom, ble begravet på Kolerakirkegården, en egen gravplass som var anlagt innerst i viken som senere er kalt ”Kjærregårdsbukta”, i sydenden av ”Hullet”.
På Dødbryggen ved Festninga i Østerhavna lå også ”Parloiret” (dvs. Samtalehuset"), en liten og luftig bygning med egen inngang til et rom på bysiden og en annen til et rom på sjøsiden. Mellom de to rommene var det en korridor som ingen måtte gå inn i, avstengt med et kraftig gitter på hver side. Fra det avstengte rommet på sjøsiden kunne skuteskipperne kommunisere med representanter for byens myndigheter som satt i rommet på den andre siden av korridoren. Skipspapirer måtte behandles i eddik og svovelrøk og overleveres med en lang jerntang. På den måten håpet man å hindre sykdommer i å spre seg.
Både på Blegerøya, Karanteneholmene og på land innenfor Bendiksbukta ble det oppført en del pakkhus der klær, last og emballasje ble behandlet mot pesten med forskjellige midler. Last og skuter ble gjerne desinfisert med røyk av svovel og salpeter, mens en del slags last ble vasket i sjøvann. Klær og emballasje ble ofte brent på en av holmene. Rotunden (Kruttårnet) ble omgjort til vaske- og røykerom der man behandlet de sykes klær, sengetøy og lasarettutstyr for øvrig.
På den tiden visste man ikke hva som var årsakene til pestsykdommer, hvordan de oppstod og hvordan de spredte seg, så man tok i bruk de virkemidler man antok kunne hjelpe. Karantenestasjonen på Odderøya hadde sin storhetstid fra etter napoleonskrigene og frem til uti 1830-årene, og til tider kunne det ligge mange skuter samtidig i karantene i Hullet. Bare i løpet av juli måned 1833 tok stasjonen imot over 100 skuter til kortere eller lengere opphold, men da var også kapasiteten sprengt, så man måtte legge en del skip i Hanneviga. I løpet av hele det året tok stasjonen imot 349 skip.
Fra 1833 ble den offisielle medisinske teorien om pestsykdommer at de ikke oppstod ved smitte, men av miasmer eller pestdunster, dvs. at det var spesielle forhold i jordmagnetisme, luft, fuktighet, vær og liknende som gjorde at pesten oppstod. Derfor var det liten hjelp i karanteneopphold, mente de sentrale helsemyndighetene i Christiania. Legene i Christianssand protesterte, for de mente at de kunne følge smitteveiene når pestsyke sjøfolk kom i land. Deres protester hjalp lite, for her som ellers var det makten som rådde, og det kostet staten mye penger å opprettholde en karantenestasjon. Dessuten la bruk av karantene mange restriksjoner på den frie, internasjonale handelsvirksomheten. Derfor ble det sterk nedgang i bruken av karantene i mange år, delvis med unntak av årene med epidemier. I perioder lå karantenestasjonen helt uvirksom, og etter hvert begynte den å forfalle.
Først på 1870- og 80-tallet ble mikroskopene så gode at medisinerne greide å identifisere bakteriene, og det ble klart at pest og flere andre store folkesykdommer virkelig var smittsomme. Fra 1881 kom karantenehavnen derfor en del i bruk igjen, inntil legevitenskapen etter hvert klarte å finne frem til stadig bedre vaksinasjoner og medisiner mot de farlige mikrobene. Smittefaren ble dessuten adskillig mindre ved at folk lærte seg bedre renslighet i dagliglivet, bl.a. å vaske hendene regelmessig.
I 1914 ble karantestasjonen på Odderøya til slutt nedlagt, etter å ha vært i mer eller mindre sammen-hengende drift i 110 år.
Brannvakt
1700-tallet: Brannkanonene med vaktposter hadde standplass på Nederbjærget på Odder-Øe Fæstning (nå kalt Lasaretthøyden). Det er uklart hvor tidlig i århundret brannkanonene ble plassert der, men festningen var operativ med fast oppsatt mannskap fra slutten av 1600-tallet, så det er sannsynlig at brannposten ble opprettet allerede omkring århundreskiftet 1600 - 1700. Alt tyder på at brannskuddene som varslet byens befolkning om storbrannen som brøt ut nederst i Markens gate natt til 6. mai 1734, ble avfyrt av vaktene på brannposten på Odder-Øe Fæstning.
Kilde: ”Kristiansands historie 1641 – 1814”, Sverre Steen, Oslo 1941, s. 292
Allerede i 1697 ble kruttårnet i sydenden av høyden ferdigstilt, og det meste av brystningsmurene var bygd opp. Den første Odder-Øe Fæstning var da oppsatt med 15 kanoner av forskjellige slag. Fra 1717 var festningsverket fullt utbygd med kanoner og mortere, og et kart fra 1764 viser ferdig sluttede brystningsmurer langs alle ytterkantene av det bratte fjellet. I 1794 beskriver amtmann Peder Holm fortet, og tar også med at en gefreiter (korporal) med tre soldater og en artillerist har daglig vakt for å varsle brann i byen med kanonskudd.
1797 - 1833 – Begge brannkanonene var fremdeles plassert på Lasaretthøyden på Odderøya etter at festningen der var blitt nedlagt, og stedet ble benyttet som hovedkvarter for karantenestasjonen.
Kilde: Kgl. Res. af 5. Juli 1799, aabent Brev ang. en Quarantaine=Indretning ved Christians-sand, § 10: Det paa Fæstningen værende litet Vagthuus, og den anordnede Vagt for den saa kaldte Brandkanon, med hvilken det skydes, naar der kommer Ildebrand i Byen, maae vedblive, saa længe ingen pestilentale Sygdomme indtræffe, saa at formelig Quarantaine skal holdes; men i saa Fald skal Brandkanonen flyttes til et andet Sted.
1831 – På grunn av at man i dette året fryktet en koleraepidemi, ble den ene brannkanonen flyttet over til Lagmannsholmen for prøveskyting. Men siden den ikke kunne høres over hele byen derfra, ble den kort tid etter flyttet tilbake igjen til Lasaretthøyden.
1833 - 1834 – En koleraepidemi med mange syke på lasarettene gjorde at en kanon ble plassert på en nybygd brannpost i Baneheia, men det kom så mange klager på at vindusruter sprang av kanon-drønnene under prøveskyting, at den ble flyttet tilbake allerede året etter. Vakthuset i Baneheia ble forøvrig demontert og solgt i 1843.
1834 – Begge brannkanonene ble igjen plassert på Lasaretthøyden.
Kilde: A. J. Brandius, Christianssands Tidende 30/11 - 1901
1862 – Byen opprettet et fast brannkorps med faste vektere som patruljerte byen om natten. Brannvakten hadde sin stasjon på Torvet. Utover på 1860-tallet begynte man dessuten å stasjonere vektere øverst i domkirketårnet, som regel to mann, som var ansvarlig for å varsle ildebrann.
1878 – Det ble forbudt å skyte brannskudd uten når Brannvesenet uttrykkelig forlangte det.
1879 – Vaktstua på Odderøya ble overtatt av Karantenestasjonen.
1884 – Brannposten på Odderøya ble nedlagt da et nytt vakthus i Baneheia ble tatt i bruk. Brannkanonene ble flyttet dit, men ble bare avfyrt når det var nødvendig for å varsle og innkalle de frivillige mannskapene.
Kilde: Konservator Jan Henrik Munksgaard i Spareskillingsbankens årshefte 2006.
1940 – Brannposten ble nedlagt da krigen kom, men brannkanonene ble stående i Baneheia til krigen var slutt.
1945 – Begge kanonene ble plassert på Christiansholm Festning som museumskanoner.
2007 – Den ene av brannkanonene ble flyttet til Brannstasjonen på Lund, der den står på utstilling utenfor inngangen.
2010 – Etter at en historiegruppe ved Kristiansand Brannvesen hadde engasjert seg i saken, fikk den Kulturetatens tillatelse til å plassere den andre kanonen på den gamle brannposten i Baneheia, og der står den nå.
Merk: Brannkanonene (i et par korte perioder bare den ene) har ifølge kildene stått sammenhengende plassert på Lasaretthøyden på Odderøya fra meget tidlig på 1700-tallet og frem til 1884. I denne tiden ble kanonene flittig benyttet til brannvarsling. Etter denne perioden ble kanonene bare benyttet nå og da til varsling og innkalling av ekstramannskaper i det frivillige brannvernet (borgerkorpset) i byen. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble varsling med brannkanoner sjeldent benyttet. Andre måter å varsle ildebrann på tok over.
Kilde: (generelle opplysninger): ”Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider” av oblt. Karl Leewy (1881 – 1959), Bind nr. 11 s. 56, sist trykket i 1984 – om Odderøya under planleggingen av lasarettene, utdrag fra Karantenekommisjonens innstilling i 1797:
Festningens vaktstue burde bli stående, da den ble brukt som brannvakt for byen. Hvis det var nødvendig kunne man likevel flytte brannkanonene til et annet beleilig sted på Odderøya.
Videre fra samme bok s. 26: Festningen (på Lasaretthøyden – nedskrivers anm.) var i 1796 bare bestykket med 10-12 kanoner. 1797 ble festningen nedlagt, og grunnen ble overlatt til karantenevesenet for at det kunne bli oppført et lasarett her. Vaktstua tilhørte likevel militærvesenet helt til 1879. Den ble benyttet som brannpost for byen.
Videre utdrag fra samme bok s. 26-27:
Brannposten på Odderøya
Garnisonen fortsatte å holde vakt der ute etter at festningen var nedlagt, men det var bare som brannvakt. Denne var utstyrt med to 24 punds kanoner, og brannvarslet var to skudd.
Da man fryktet for kolera i 1831 ble det ene brannkanonen flyttet over til Lagmannsholmen for at man kunne ha lasarettet helt klart. Men det viste seg ved prøveskyting at man ikke godt kunne høre brannvarslet fra Lagmannsholmen over hele byen. Og kanonen ble derfor samme år flyttet tilbake til Odderøya.
1833 var adkomsten til Odderøya stengt på grunn av kolerasykdom og to dødsfall på lasarettet. Byens myndigheter hadde da nettopp fått ferdig et vakthus for brann på Baneheia. Og en brannkanon fra Odderøya ble da flyttet dit opp. Men det forsøket var heller ikke heldig. Kanonen har formodentlig vært for stor. Det viste seg nemlig at der sprang mange vindusruter i den øvre delen av byen av lufttrykket fra skuddene, og i 1834 ser vi på ny brannposten installert på Odderøya. Vaktstua på Baneheia ble solgt og flyttet i 1843.
Når brannskuddene gikk, skulle garnisonens soldater hurtigst mulig møte i Retranchementet for å få utlevert redskap og derfra bli dirigert til brannstedet. Ved en blindalarm i 1868 som myndig-hetene hadde satt i sving som en prøve, hendte det den store ulykken at en pliktoppfyllende og ivrig artillerist sprang så hurtig fra kvarteret at han falt død om i porten til Retranchementet.
1878 ble det forbudt å skyte brannskudd uten når brannvesenet forlangte det.
1879 overtok lasarettet den tidligere militære brannvaktens vaktstue der ute.
Vakthistorier
Det hendte i min ungdom mange historier om livet i brannposten der ute på Odderøya. Det hendte at kanonene ble fyrt av om natten uten noen grunn. Det var når vaktmannskapene kjedet seg og ville ha litt ”moro”. Kanonene stod alltid fullt ferdig ladd, så fristelsen for de unge skøyerne var stor. Etterpå fikk man aldri noe på dem, for de bedyret selvfølgelig at de hadde sett røyk og ild oppe i byen.
En kveld i 1875 kom en artillerist som hadde permisjon gående nede i Gravene. Han fikk da se en annen soldat, som så svært troskyldig ut, ro ut mot brannposten og fikk det innfall å drive ap med ham. Han ropte da ut til soldaten i båten: ”I natt skal der bare skytes ett brannskudd, men det må være presis klokka to. Altså ikke to skudd, men bare ett. Og presis på klokkeslettet.” Soldaten trodde dette og meldte av til korporalen sin at der var en ordre fra kommandanten om å skyte et brannskudd presis kl. 2. Skuddet gikk presis, og mange folk i byen ble vekket på grunn av den spøken.
Det var rent utrolig hva de kunne finne på til tidsfordriv ute i vakten på Odderøya. Brennevin sørget de for å ha med. En stor del av garnisonens gevorbne (vervede soldater) hadde i 1830-1840-1850 – årene ingen annen fornøyelse enn å drikke. En gang vakten på Odderøya var beruset, veltet de privetet utover den bratte fjellsiden. Slikt syntes de var moro.
En ennå drøyere ”spøk” drev de en gang med en korporal de ikke likte. De fylte hjelmen hans med gloheit aske og ropte så ”i gevær”. Korporalen fór i ørske opp av sengebrisken, trev hjelmen og satte den på hodet. Han ble selvfølgelig stygt forbrent og fikk svidd av håret ved denne ondskapsfulle streken. Hvordan det gikk med synderne vet jeg ikke.
Men derimot har jeg hørt fortalt at arbeiderne på Hartmanns tomt fikk gitt vaktsoldatene en sansekake som gjorde sin virkning. Når de hadde lite ved i vaktstua pleide mannskapene, etter at det var blitt mørkt om kvelden, å ro over til Hartmanns trelasttomt og forsyne seg med tørre plankeender. Dette likte ikke folkene på verftet. De ville ha den gode avfallsveden for seg selv. Og for å oppnå dette boret de en gang huller i plankestubbene og fylte dem med krutt. Og virkningen kom alt samme kveld. Ovnen i vaktstua og vinduene sprang i stykker ved eksplosjonen, og musketerene våget i lang tid ikke å stjele ved fra Hartmanns arbeidsfolk.
Da den ene av de gamle brannkanonene i 2007 ble flyttet fra Christiansholm Festning til den nye Brannstasjonen på Lundsiden, ble det satt opp en plakat med følgende tekst (som ikke på alle punkter er helt i overensstemmelse med teksten i oblt. Leewy’s bok):
Brannkanonene i Baneheia
Varsling av brann har gjennom tidene gjennomgått store forandringer i takt med den teknologiske utviklingen.
Fra byen ble grunnlagt i 1641 og fremover ble brann varslet på flere måter. Det kunne være med trommevirvler i byens gater, ringing med kirkeklokkene eller med kanonskudd fra en brannkanon ved havna.
Brannkanonen ble i ca. 1830 flyttet til Baneheia som ligger like nordvest for byens sentrum, og det ble opprettet vakttjeneste der frem til 1834.
I 1862 opprettet Kristiansand det faste brannkorpset. Sju mann gikk da patrulje som vektere om natten mens en mann satt som utkikk i kirketårnet. Fra brannvakta på torvet ble det også montert en snor til en hammer på kirkeklokka, slik at en kunne varsle om brann ved å dra i snora.
Vakttjenesten på utkikksposten i Baneheia ble tatt opp igjen i 1884. To tidligere skipskanoner i bronse ble montert og det ble opprettet direkte telefonlinje til brannstasjonen. Dersom vaktene oppdaget brann, heiste de om dagen et rødt flagg og om natten en rød lykt for å kalle inn de brannmannskaper som ikke var på vakt. For å kalle inn borgerkorpset, som bestod av frivillige mannskaper, ble kanonen avfyrt.
Utkikksposten ble lagt ned i 1940, men kanonene ble stående til 1945 da de ble flyttet til Christians-holm Festning.
Siden den gang har varsling skjedd fra publikum via telefon, utplasserte alarmbokser eller via auto-matiske brannalarmanlegg.
I 2007 ble den ene av kanonene flyttet til brannstasjonen, sammen med annet eldre varslingsutstyr, for å kunne vise noe av utviklingen på dette området. I dag skjer all varsling til brannmannskapene ved hjelp av elektronisk overføring.
Fra 2010 ble en annen brannkanon igjen montert på utkikksposten i Baneheia av noen kristiansandere med sans for byens eldre historie, og der står den nå plassert ved siden av en kikkert som publikum kan benytte.
Saluttbatteriene i Kristiansand
I de senere år er det HV08 som står for de offisielle saluttene.
I hele perioden fra 1500-tallet til langt ut på 1800-tallet var det skikk å saluttere med kanoner i et helt annet omfang enn i vår tid. Opprinnelig var det slik at festninger og fort avfyrte et skudd på sjøen for å hevde sin makt og sitt herredømme over området når et orlogsfartøy kom innenfor deres militære jurisdiksjon. I førstningen ble det skutt med skarpt i slike sammenhenger, men senere ble det vanligvis brukt løsskudd.
Fartøyet svarte med løsskudd, ellers kunne det risikere å bli betraktet som fiendtlig og bli beskutt med skarpt fra festningen. På den måten markerte kapteinen på skipet respekt og underdanighet overfor festningen. Til å begynne med var skikken at et orlogsskip som ønsket å anløpe en befestet havn, kjørte kanonene sine ut i borde og avfyrte én og én etter tur, slik at besetningen på festningen lett kunne se at alle kanonene var avfyrt uten rekyl, dvs. at de var ladet uten kanonkule.
Etter hvert gikk denne form for saluttering over til å markere vennligsinnet hilsing eller honnør (lat. salutare) mellom orlogsfartøyer eller mellom orlogsskip og festninger.
Opprinnelsen til at det senere ble vanlig å skyte 21-skudds salutt, sies på den ene side å være at ettersom en vanlig fregatt fra slutten av 1700-tallet vanligvis hadde 21 kanoner på hver side, ble alle kanonene langs skipssiden avfyrt etter tur ved innseiling i en befestet havn for å vise fredelige hensikter. En annen årsak mener man skal være at 3 skudd med seks sekunders mellomrom (i Danmark kalt DL eller Det danske Løsen etter det gamle signal for den danske orlogsflåte) representerer Den Hellige Treenighet, som så ble avfyrt 7 ganger (tallet 7 er fra gammelt av et såkalt magisk tall). I tillegg finnes det andre mer eller mindre troverdige forklaringer. I vår tid bruker man forresten 5 sek. mellom hvert skudd.
I hele Europa var det også en plikt å saluttere til ære for viktige offisielle begivenheter, for kongebesøk, eller for å gi honnør til personer med høy rang innenfor statsstyre og det militære. I slike tilfeller ble det ofte saluttert ganske heftig fra både orlogsskip og fra flere batterier på land i havneområdet. Antall skudd ved slik saluttering var avhengig av den besøkendes rang og posisjon. Jo høyere rang, jo flere skudd. Det hendte faktisk at antall avfyrte skudd ved større kongelige eller keiserlige begivenheter var så høyt som hundre, men vanligvis begrenset det seg til noen og tyve skudd eller færre fra hvert batteri. Enkelte ganger kunne det iflg. skrevne rapporter bli brukt opptil flere hundre kilo krutt ved bare én runde med saluttering fra flere batterier og skip i forbindelse med en stor markering.
Det heter seg at HM Kong Christian 4. på 1600-tallet var en konge med stor sans for saluttering. Blant annet gav han ordre om at det skulle avfyres et kanonskudd (enkelte kilder nevner 3) hver gang han hevet glasset og utbrakte en kongelig skål ved offisielle middager. Når vi vet at han var en konge med stor sans for både selskapelighet og festlige anledninger, skjønner vi at det til tider kunne bli ganske anstrengende å være saluttmannskap ved hans hoff.
Det var også skikk å avfyre langsom sørgesalutt (tidligere med 1 minutts mellomrom, i vår tid 30 sekunder) i forbindelse med dødsfall eller begravelse av kongelige personer eller av nasjonens helter. Etter Helgolandsslaget mot prøyssiske orlogsfartøyer den 9. mai 1864 kom den danske eskadre under ledelse av fregatten ”Niels Juul” inn til Kristiansand. Da de 15 falne sjøfolkene skulle begraves på kirkegården 13. mai, ble det avfyrt sørgesalutt fra de tre skipene mens de falne ble firt ned i barkasser for å bli rodd i land. Da de danske krigsskipene samme kveld kl. 21.30 forlot havnen, ble det skutt salutt om bord på skipene. Den ble besvart av byens saluttbatteri på Lagmandsholmen.
Kilde: Hefte med barndomsminner fra Kristiansand, utgitt av A. J. Brandius, trykket 1935.
1800-tallet: Utover århundret ble salutteringen etter hvert begrenset til at bare ett enkelt batteri på hver festning fikk ansvaret for å overholde saluttplikten. Mot slutten av århundret ble det dessuten vanlig i Norge med festsalutt i forbindelse med feiringen av nasjonaldagen.
Standplasser for saluttbatterier i Kristiansand i de siste ca. 200 år
1817 – 1854: Salutter ble vanligvis avfyrt fra ett av Lagmannsholmens batterier.
1854: Nedre batteri mot indre havn på Lagmannsholmen, med 8 lettere kanoner, ble gjort til det eneste faste saluttbatteriet i byen frem til 1903.
Kilde: s. 213 i Bind nr. 11, ”Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider” av oblt. Karl Leewy (sitat): I 1854 ble det øvre, sydvestre batteriet (på Lagmannsholmen) montert med fem 7-tonns bombekanoner og seks 24-punds kanoner. Det nedre batteriet mot indre havn ble fra denne tiden benyttet som saluttbatteri med 8 lettere kanoner.
Kilde: s. 20 i FO/Forsvarsstabens opptrykk den 15/3 – 1978 av ”Kristiansands befestningers historikk” av oberst O. M. Calmeyer, først utgitt i 1925/1927 (sitat): Lagmannsholmens batterier. I 1854 montertes det øvre (sydligste) batteri med 5 stk. 8” bombekanoner og 6 stk. 24-punds kanoner. Det nedre (nordl.) batteri er fra samme tid indtil 1/1 – 1903 benyttet som saluttbatteri.
1872: Kun byens faste saluttbatteri ble igjen på Lagmannsholmen da de øvrige batteriene på holmen ble nedlagt.
Kilde: s. 213 i Bind nr. 11, ”Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider” av oblt. Karl Leewy (sitat): Allerede i 1872 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at Lagmannsholmen skulle nedlegges som befestning. Og fra den tid var der bare et saluttbatteri med en 3-4 mann som daglig vakt.
1903 – 1940: I henhold til distriktskommandoens ordre av 23/12 - 1902 ble det gamle batteriet på den nordvestre høyden på Odderøya gjort til byens saluttbatteri fra 1/1 - 1903. Adkomsten til høyden gikk inn den veien som nå heter Saluttveien litt utenfor og noe høyere enn Orlogsstua (den tidligere Kommandørboligen) ovenfor Sjølystlageret. På 1950-tallet ble standplassen for dette batteriet sprengt nesten vekk pga. de store anleggene på Silokaia.
(Dette saluttbatteriet må ikke forveksles med det høyereliggende Vestre batteri like nord for veien ned til Odderøya fyr, som bestykket med to 15 cm kanoner skjøt det tyske lasteskipet ”Seattle” i brann ved Kinn 09.04.1940).
Kilde: s. 61 i FO/Forsvarsstabens opptrykk den 15/3 - 1978 av ”Kristiansands befestningers historie” av oberst O. M. Calmeyer, utgitt i 1925/1927: 23/12 - 1902 meddeler distriktskommandoen (sitat): … at Kristiansands befæstningers (d.v.s. de gamles) salutbatteri med vakt fra 1. januar 1903 skal flyttes fra Lagmandsholmen til Odderøen, hvor fæstningsflagget fra nævnte dato skal heises. I forbindelse med vaktlokalet var innredet arrestlokale. (Det ovenfor nevnte salutbatteri er ”Salutbatteriet” paa Odderøens vestside (over den senere bensintunnel), som paa her omhandlede tidspunkt underlaa kommandoen i Kristiansand).
Kilde: Bind nr. 11, s. 48 i ”Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider” av oblt. Karl Leewy.
1905 – Fotografiet viser paradeoppstillingen på saluttbatteriet under flaggskiftet den 9. juni. I forbindelse med dette flaggskiftet etter oppløsningen av unionen med Sverige ble det saluttert fra denne høyden. Legg merke til det store festningsflagget.
1931 – Den 17. mai dette året ble det iflg. en kilde (NB riktignok en sekundærkilde) skutt festsalutt en enkelt gang med de gamle bronsekanonene på Kongens Batteri på Christiansholm Festning, for å markere at festningen var blitt restaurert og åpnet for publikum. Ifølge kilden ble det med denne ene gangen, og festningen begynte snart å forfalle igjen pga. for små bevilgninger til vedlikehold.
Kilde: Heftet ”Christiansholm og Retranchementet” av lektor Leiv Holte, utgitt av Kristiansand kommune i forbindelse med det forsinkede 300-års jubileum i 1951.
Ca. 1950 – Byens faste saluttbatteri ble flyttet fra den vestlige høyden til Nordre batteri, Odderøya, på fjellknausen tvers over veien fra befalsmessen. I kart og dokumenter fra 1700-tallet ble denne høyden den gang betegnet som ”Mellombjærget”, men har på et moderne kart over Odderøya fått betegnelsen ”Utsikt”.
Kilde: Skilt på standplassen Nordre batteri. På den oppbygde standplassen har foreningen ”Odderøyas venner” satt opp en plate med flg. informasjon:
STANDPLASS
Dette er en standplass for to feltkanoner, satt opp i 1904. Kanonene var produsert av Rheinische Metallwaren Fabrik, og var av modell 1901 (L / 31). Skuddvidde ca. 10.000 meter. Batteriet ble betegnet Nordre batteri. Syd på øya ble samme type batteri anlagt, benevnt Søndre strandbatteri.
Ingen av disse batteriene ble bemannet 9. april 1940. Nordre batteri ble i flere år etter krigen brukt som standplass for saluttbatteriet.
Ca. 1967 - 68 – Saluttbatteriet ble flyttet til toppen av Odderøya (det gamle ”Utkik”), der 2 stk. 8,8 cm kanoner ble brukt som saluttkanoner i noen år. Disse ble senere erstattet av 3 feltkanoner utlånt fra Hæren. Kanonene var vanligvis rettet mot byen, men når man salutterte for skip på vei inn eller ut fjorden, ble kanonene vendt utover. Dette skjedde f.eks. ved salutteringen for kongeskipets besøk i juni 1991, da HM Kong Harald V var på offisielt besøk i Kristiansand.
Kilde: Kommandørkaptein Kåre Steinsland i ”Odderøyas venner”.
1998 – Etter at Kystartilleriet hadde nedlagt sin virksomhet og flyttet fra Odderøya, ble saluttbatteriet plassert på Lasaretthøyden med nær oversikt over Kvadraturen, der det nå består av 3 stk. fransk-produserte feltkanoner utlånt fra Forsvarsmuseet. Nå er det HV-08 som har ansvaret for å utføre salutteringen i byen på de 7 nasjonale saluttdager.
HKH Kronprindsregent Frederiks Laug af 1788
Ideen om å opprette Lauget dukket opp ved Vernepliktsverkets avdeling på Lasaretthøyden" på Odderøya senhøstes 1995, etter at Forsvaret hadde avslått en søknad om midler til restaurering av uteområdet ved "Lasarettene". På "Lasaretthøyden", i tidligere århundrer benevnt Underbjærget, senere Nederbjerget, ble byens andre festningsanlegg – en skanse av jord, stein og tømmerstokker – oppført fra 1667. Senere ble "Odder-Øe Fæstning” bygget ferdig på samme sted, med Krudttårnet fullført i 1697. Store deler av festningsmurene fra den tiden står fremdeles. I 1797 ble grunnen overført fra Fæstningsverkene til Karantenevæsenet.
Dette pga. at det ved Kgl. Rescript i København ble fattet et vedtak av 5. juli om bygging av en "Quarantaine-Indretning", og denne skulle bygges i Christianssand. Etter diverse viderverdigheter var "pestsykehuset" i drift fra 1804. Det ble Nord-Europas største karanteneinstitusjon. Det offisielle navn var "Det Kgl. Quarantænelazareth for Kongerikerne Danmark-Norge samt Hertugdømmerne Slesvig-Holsten”.
Fire lett frustrerte tjenestemenn ”la sine hoder i bløt”, og ut kom ideen om å lage en forening med restaurering av "Lasaretthøyden" som hovedformål. Senere utviklet det seg slik at alle byens eldste, historiske befestninger ble tatt med. I tillegg utkrystalliserte noen andre ideer seg, slik at de endelige statuttene favnet et noe videre spekter enn opprinnelig planlagt. Så var det navnet. Ikke helt enkelt, men etter å ha gravd seg ned i Christianssands historie fant de at navnet til Kronprinds Frederik (som senere ble Frederik VI) ville passe bra. Dette mye pga. hans besøk i Christianssand i året 1788, der han også inspiserte byens befestninger. Ny "hjernemyldring" på gang, med det resultat at et brev ble forfattet og sendt til H.M. Dronning Margrethe af Danmark, med en orientering om det planlagte Laug, oss selv (de fire tjenestemenn), Odder-Øe Fæstning og Det Kgl. Quarantænelazareth. Straks før jul i 1995 innløp et svar datert 14. desember fra H.M. Dronning Margrethe, hvori Majestæten gir sin tillatelse til å benytte det omsøkte navn HKH Kronprindsregent Frederiks Laug af 1788.
Flyfoto av Lasaretthøyden og Bendiksbukta. Kajakklubben nede til venstre.
Lauget er pr. dato i full drift, og har fått sitt eget "Gemack" i det ”Grundmurede Krudtkammer paa Odder-Øe Fæstning”. Nedenstående er et utdrag av Laugets Statuter: ”Fremfinde og ivaretage historiske Oplysninger om Christianssands Befæstninger, samt giøre disse kendt og tilgængelige for Almuen, iie den efterfølgende prioritærte Rekkefølge:
• Odder-Øe Fæstning m/ Det Kgl. Quarantæne Lazareth
• Frederiks-Holm Fæstning
• Christians-Holm Fæstning